For alle utholdenhetsutøvere er det ønskelig å ha et høyest mulig maksimalt oksygenopptak, men det er også viktig å utnytte den tilførte energien best mulig. Hvis man skal bli en bedre løper må man altså enten øke ressursene (O2 opptaket) eller utnytte dem bedre (maksimal laktat steady state - utnyttingsgrad og løpsøkonomi).
Teknikk er måten en utøver løser en bevegelsesoppgave på. God teknikk vil altså si at man har hensiktsmessige bevegelser. I alle utholdenhetsgrener er god teknikk å bruke minst mulig energi over en viss tid. Definisjonen av løpsøkonomi er oksygenopptaket pr. kilo kroppsvekt på en gitt submaksimal hastighet. Teknikk og løpsøkonomi er altså ekvivalente begreper.
Forbedret teknikk fører til at nyttevirkningen blir høyere, dvs. at mest mulig av den omsatte energien går til mekanisk arbeid. Bare maksimalt 28-30% av det totale energiforbruket går til det ytre arbeidet (frasparket) hos løpere med god løpsøkonomi, resten brukes til å overvinne kroppens indre motstand (omdannes til varme). Utrente løpere med dårlig løpsøkonomi bruker kanskje bare 15-20% av energiomsetningen til det ytre arbeidet.
Det finnes ingen universell vitenskapelig begrunnet idealteknikk. Ingen utøvere har helt like kroppsdimensjoner, en teknikk som er optimal for en utøver kan være mindre rasjonell hos en annen utøver. Vi vet imidlertid en del om hva som er økonomisk og uøkonomisk løpsteknikk rent biomekanisk. Oppgaven til en utøver blir derfor å optimalisere teknikken ut fra kroppens egne forutsetninger. En rasjonell teknikk kan være estetisk tiltalende, men det er ikke et krav for å ha en god teknikk.
En god teknikk kan karakteriseres på følgende måte:
- løpssettet bør være preget av harmoni, rytme og naturlighet
- være avspent mens du løper
- god (høy) kroppsholdning
- høyt tyngdepunkt og jevn tyngdepunktslinje
I løping kan det virke som om en del teknikkdetaljer er mer eller mindre selvoptimerende ved langvarig spesifikk trening. Dette innebærer at utøveren selv optimaliserer teknikken ut fra kroppens egne forutsetninger.
Det er flere faktorer som påvirker løpsøkonomien, noen av de viktigste er:
Ytre mekanisk arbeide.
Valg av sko og underlag kan ha stor betydning for frasparket. Piggsko på fast banedekke er gunstig for et godt fraspark. Både vind og føreforhold påvirker også løpsøkonomien.
Motbakker har et høyere O2 krav enn løp på flatt underlag. Jo brattere stigningen er, desto mer O2 kreves, dvs. løpsøkonomien blir dårligere.
Elastiske komponenter.
Utnyttelse av muskulaturens elastiske komponenter, dvs. den energi som tilføres en muskel under løpsbevegelsens eksentriske fase kan absorberes som elastisk energi og deretter overføres i påfølgende konsentrisk kontraksjon. Dette fører til at muskulaturen slipper å nyprodusere hele den nødvendige metabolske energi.
Styrke.
Foruten styrke i bena trengs det tilstrekkelig styrke i buk og ryggmuskulatur for å opprettholde en optimal samhandling mellom ulike muskelgrupper. Hvis man ikke er sterk nok i buk og ryggmuskulatur blir det vanskelig å opprettholde en optimal kroppsstilling under løpsstegets ulike faser.
Bevegelighet.
Man bør også ha tilstrekkelig bevegelighet i hofteleddsbøyere, hamstrings og legg for å gjøre samspillet mellom de ulike muskelgrupper så gunstig som mulig. "Korte" muskler og dårlig leddbevegelighet fører til at kraft går til å rette ut leddene og tøye antagonistene i stedet for å bruke kreftene mot underlaget.
Metabolske faktorer.
Løpsøkonomien kan også påvirkes av biokjemiske faktorer. Fettforbrenning og effekten av frie syreradikaler fører begge til et økt O2 forbruk på en gitt hastighet, dvs. at løpsøkonomien blir dårligere. Evnen til å arbeide med O2 gjeld kan også påvirke løpsøkonomien.
Kroppsdimensjoner.
Kroppsbygningen til en utøver har også betydning for løpsøkonomien. Både hoftevidde, benlengde og skrittlengde påvirker teknikken. Man bør heller ikke ha overflødig fett og muskelmasse for å ha en god løpsøkonomi.
Langdistanseløpere bruker ca. 2-5% av energikravet til å overvinne luftmotstanden ved vindstille forhold. Ved å løpe rett bak en konkurrent kan man redusere energikravet.
Barn har dårligere løpsøkonomi enn voksne. Løpsøkonomien forbedres gradvis til man blir voksen uavhengig av om man trener eller ikke. Hos voksne har eldre løpere gjennomsnittlig bedre løpsøkonomi enn yngre. De utøverne som har best løpsøkonomi er ikke uventet maratonløpere.
God løpsøkonomi er viktig; i utholdenhetsgrener der varigheten er mer enn 10-15 minutter er det umulig å utnytte hele det maksimale oksygenopptaket, den aerobe løpsøkonomien har derfor stor betydning (Eks.1.). God løpsøkonomi er også viktig ved kortere distanser, men da snakker vi om anaerob løpsøkonomi.
Undersøkelser har vist at blant trente utøvere har det vært relativt store variasjoner i løpsøkonomi. Selv hos eliteløpere har det vært observert variasjoner i løpsøkonomi på opptil 15-20%. Dette viser at en forskjell i maksimalt oksygenopptak på 70-75 ml×kg-1×min-1 kanskje ikke betyr så mye.
Det kan virke som om det er et motsetningsforhold mellom god løpsøkonomi og høyt maksimalt oksygenopptak ettersom løpere sjelden har gode testverdier i begge disse egenskapene. Løpere med høyt maksimalt oksygenopptak og god løpsøkonomi blir derfor meget gode løpere. Det er vanskelig å bestemme løpsøkonomien til en utøver utelukkende ved å bedømme et ytre mekanisk arbeide. Dette gjelder også erfarne trenere. Det har vist seg at det finnes betydelige forskjeller i løpsøkonomien selv hos utøvere med så godt som identisk løpsteknikk.
Ved løping finner vi et tilnærmet rettlinjet forhold mellom belastning og O2 opptak opp til melkesyreterskelen. Løpsøkonomien er derfor tilnærmet uavhengig av fart. Ved å måle energiforbruket ved en gitt hastighet kan man få et direkte svar på hvor økonomisk utøveren beveger seg.
Eksempel på utregning av løpsøkonomien:
Løpsøkonomien kan bestemmes samtidig med en test av melkesyreprofilen. Man måler da oksygenopptaket på slutten av hver arbeidsperiode i 1-2 minutter.
Hastighet Oksygenopptak Løpsøkonomi
12 42.4 0.212
13 45.5 0.210
14 48.5 0.208
15 52.5 0.210
Utøveren løper med en hastighet 14 km/t = 233.33 m/min, O2 opptaket er i gjennomsnitt 48.5 ml kg-1 min-1. Løpsøkonomien blir da 48.5/233.33 = 0.208 ml kg-1 m-1.
Gode løpere har vanligvis en løpsøkonomi på > 0.190 ml kg-1 m-1.
Eks.1.
To personer P1 og P2 har samme aerobe kapasitet 2000 ml O2/kg kroppsvekt på 37 minutter dvs. 54.05 ml kg- 1 min-1 i gjennomsnitt. P1 forbruker 0.200 ml kg-1 min-1, mens P2 bruker 0.205 ml kg-1 m-1. P1 vil løpe 10000 m på de 2000 ml O2 han hadde tilgjengelig på 37 minutter (2000/0.200), mens P2 har løpt 9756 m (2000/0.205) på 37 minutter og trenger 55 sekunder til for å fullføre 10000 meter.
© B.V.N. 1994.
LITTERATUR Asmussen,E.,Nielsen,M.,(1987). Lærebog i menneskets fysiologi. Bahr,R.,Hallèn,J.,Medbø,J.I.,(1992). Testing av idrettsutøvere. Forsberg,A.,Saltin,B.,(red.)(1988). Konditionsträning i teori och praktik. Zintl,F.,(1988). Ausdauertraining. Grundlagen, Methoden, Trainingssteuerung.